Sogneturen 2024 - opplevelser og mannefall

Sogneturen 2024 gikk av stabelen som vanlig, helgen i månedsskiftet august og september. Som alle vet er de fleste bergensere analfabeter når det kommer til geografi. Denne gang, som så ofte før, gikk sogneturen i stikk motsatt retning, nærmere bestemt til Bømlo, Karmøy og Sunnhordland. Siden forståelsen av geografi er som den er, lot vi oss overhodet ikke affisere av dette. 12 biler var påmeldt til begivenheten. Ikke så imponerende hvis du vanligvis kjører østpå på arrangementer som slutter på rally eller treff. Men for oss er 12 biler over gjennomsnittet - så vi var fornøyde med det. Dessverre skulle det bli færre. De siste dagene før avreisen begynte det å tikke inn sykemeldinger. Ikke mindre enn 3 besetninger måtte melde avbud på grunn av ulike helseutfordringer. 9 biler er fremdeles ingen krise for oss, så vi la trøstig i vei. Men det stoppet ikke der. Lørdag måtte en bil og en besetning la seg berge av Viking. Det var en tung vei hjem. Det var tungt for oss arrangører også. Det er 7-8 år siden sist vi måtte gi opp å få en deltaker i gang etter et havari.

Fredag 30 august

Fremmøte kl 1000 på Shell Nesttun. Stedet var selvfølgelig nøye utvalgt slik at turen kunne starte med full tank Shell 98 V-Power. På tross av sånn passe vått morgenvær var det mange blide ansikter. Montrologene lovet bedre tider utover dagen og stadig bedring utover helgen. Feststemning altså.

Ved ankomst Sandvikvåg helt nord på Stord valgte vi den vestlige ruten sydover gjennom Fitjar kommune. Det var et populært valg - de fleste kjører hovedveien langs østsiden av øya og enkelte hadde aldri kjørt den vestre veien noensinne. Det var en helt annen opplevelse. Små veier med liten trafikk gjennom et landskap temmelig annerledes en det ganske lukkede og avvisende vi kjenner fra utallige transportetapper nord/syd. 

Helt i sydenden av Stord, like før den lange tunnellen med E39 under Bømlafjorden, tok vi av vestover over broen til Bømlo. Ikke lenge etter propasseringen var avkjøringen til Mosterhamn og Moster Amfi. Der besøkte vi markeringen av Nasjonaljubileet 1024-2024 før det var servering av lunch. Så var det ut på veien igjen, forbi Lykling og ferge over Bømlafjorden fra Langevåg til Sveio.

Vel i land i Sveio var det flotte MG-veier til Haugesund og Amanda Hotel beliggende helt nede på kaien og full av referanser til den årlige filmfestivalen og den gjeve Amanda-prisen. Hotellet var både komfortabelt og hyggelig. 

Lørdag 31 august

Lørdag opprant med herlig morgenvær. Etter kort oppstilling på kaien dro vi av gårde i 10-tiden. Broen over Karmsundet mellom Haugesund og Karmøy er et ikon i all sin enkelhet. Like på andre siden av broen fant vi avkjøringen til Avaldsnes og parkerte foran den gamle middelalderkirken. Kirken fikk vi dessverre ikke besøkt på grunn av et bryllup - kirken er overraskende nok fremdeles i "daglig" bruk, men Nordvegen Historiesenter var i aller høyeste grad åpen. Og det var en imponerende opplevelse, om enn og etter min mening, helt overveldende i sin presentasjon av detaljer. 

Vi tilbragte et par timer på Avaldsnes før vi dro videre sydover på Karmøy, mot Skudeneshavn. Et stykke før Kopervik hadde vi rendezvous med den siste påmeldte bilen og Line og Sturle Ingebrigtsen. De hadde ikke rukket å delta på første del av turen. Ved Kopervik tok vi den østlige ruten sydover mot Skudeneshavn. Igjen fikk vi kose oss på små MG-veier med lite trafikk, gjennom et særegent, nesten dansk jorbrukslandskap. I Skudeneshavn var det lunch på terrassen i stekende sommersol på sommerens nest siste dag, før vi ruslet turistrundene rundt i byen. De som fremdeles husker NRK-innspillingen av Alexander Kiellands "Skipper Worse" 

vil fremdeles nikke gjenkjennende til bykjernen - fremdeles en kulisse til tidlig 1800-tall på Sør-Vestlandet. Men alle kjekke saker får sin slutt. Tidlig ettermiddag kom og vi satt os i bilene igjen. Nå var det full fart langs hovedveien på vestsiden av Karmøy nordover til Kopervik og Haugesund.

Der, like etter Aksdal var det stopp for Lise og PC Riebers vakre MG TF 1500. Til tross for tapre forsøk ble det etter hvert klart at dette ikke lot seg reparere i veikanten, og vi måtte ta farvel med de to mens de ventet på berging. En del forsinket kom vi i redningsgruppen derfor frem til Skånevik Fjordhotell, eller landsdelens svar på Fawlty Towers, som etternølere ganske sent. Hotellet var virkelig en selsom opplevelse. Resepsjonen var ubetjent hele kvelden, da betjeningen også var kjøkkenpersonale. De var over ørene opptatt med mat og servering til et privat selskap og hadde overhodet ikke tid til oss. Vår middag kom om sider på bordet i 2130-tiden, 3 og en halv time etter skjemaet. Standarden for øvrig var kummerlig - rent men særdeles slitt og enkel. Hvis jeg plages med temperatur er det så og si alltid på grunn av varme. Her opplevde jeg årets første natt hvor jeg frøs.

Søndag 1 september

På weekendturer er søndagen vanligvis en dag for oppbrudd og individuell hjemreise. Denne gangen la vi inn felles hjemreise og lunch også på hjemreisedagen.

Etter frokost hos familien Fawlty begynte dagen med fergetur fra Skånevik til Matre. Det var en vakker morgen og fergereisen var, selv for blaserte fergeproffer som oss, en hyggelig opplevelse. Det er ikke mindre enn 7 kraftverk knyttet til vassdragene rundt Matre. Et riktig kraftsentrum som forsyner 106.000 husholdninger. Landskapet forteller tydelig hvordan dette henger sammen. Et stort areal i skyggen av Folgefonna samler vann til denne kraftproduksjonen. 

Men, for tilfeldige forbipasserende som oss er det hele knapt synlig. Naturen fremstår som vill og uberørt.

Fjellpasseringen tok egentlig ikke lang tid og etter den bratte oppstigningen fulgte en bratt nedstigning til Dimmelsvik og dagens siste fastpunkt, lunch på Baroniet Rosendal.

Etter lunch var det oppbrudd og farvel. Herfra og hjem var det flere alternative rutevalg, avhengig av ønsket destinasjon. De som bor syd for Bergen valgt gjerne hjemvei via Fusa og Os, mens de som skulle nord for byen gjerne dro via Tysse og Trengereid.