Etter en fantastisk sommer var vi litt urolige for at godværet skulle være “brukt opp” når Bergen senter dro på årets “Sognetur” i månedsskiftet august/september. Men, vi trengte ikke bekymre oss. Mirakelsommeren 2018 var ikke riktig over ennå og sørget for en fantastisk opplevelse for bergensere på tur gjennom det aller vakreste landskapet Norge har å by på. Denne gang tok vi Hurtigruten fra Bergen til Ålesund. Etter en svingom nordover til Atlanterhavsveien kjørte vi gjennom indrefileten av Norsk turistvei tilbake til Bergen. Det ble 4 uforglemmelige dager.

Sogneturen er Bergen senters årlige hovedarrangement og samtidig det av senterets nåværende aktiviteter som har lengst tradisjon.

Helt siden senteret ble etablert i 2000 har medlemmene reist på Sognetur. Det er slett ikke alltid turen går til Sogn, men navnet er det samme uansett. “E’ det nøye då?” som man sier her. Årets Sognetur gikk til Møre, men hjemturen gikk i det minste gjennom Sogn og Fjordane fylke. Ikke verst det. En “vanlig” Sognetur i Bergen senter går fra fredag til søndag. Det er akkurat passe så lenge vi ikke drar for langt av gårde. I år skulle vi litt lenger av sted og derfor valgte vi å utvide med en dag.

Også denne gang hadde vi gjester. En bil hadde funnet veien over fjellet fra Buskerud med ekteparet Brinchmann-Hanssen. Dessuten hadde Rebecca og Neil Woolley fra England funnet frem til oss via nettsiden og Google Translate og hevet seg med på turen.


 Torsdag

(30 august) Det var samling på hurtigruteterminalen i Jekteviken tidlig torsdag kveld. MS Nordnorge hadde avgang kl 2000 fra Bergen, men hun er ikke akkurat en bilferge. Lasting foregår over skutesiden og tar laaang tid. Vi hadde derfor satt fremmøte til kl 1745. Etter innsjekk ble vi sluppet helt frem på kaikanten, men der var det stopp. Det var mye gods som skulle lastes før bilene slapp til og det tok tid. Like før sjarken skulle kaste loss fikk vi endelig kjøre om bord...

... i en omstendelig prosess der hver bil kjørte inn i en heis og ble senket ned på dekket.

Mens sjåførene satt på kaikanten og ventet på å få bilene om bord installerte co-driverne seg i lugarer og salonger, og innen sjarken var fullastet var stemningen allerede høy. Så var det tid for et kveldsmåltid før vi trakk ut i panoramasalongen med orkesterplass til kveldsseilasen nordover i den indre leia, rett inn i solnedgangen.


Teksten fortsetter nedenfor billedkarusellen

1

IMG 7513 2

Forventningsfulle sjåfører er klare til å kjøre om bord. Men sjarken var ikke klar. Det skulle ennå gå to timer før vi fikk kjøre helt om bord.

Fredag

(31 august) Etter en omfangsrik frokost om bord kunne vi kjøre i land i Ålesund litt forsinket, litt over ni om morgenen. Ålesund er en spesiell by og verdt et besøk i seg selv, men for oss var det dessverre ikke tid til å se byen ordentlig. Ferden gikk fremdeles nordover, mot Molde og Atlanterhavsveien. Heldigvis var det flotte kjøreforhold - sol og fine veier hele veien ut til Bud som ligger helt ut mot søndre del av Hustadvika. Her får du Nordsjøen helt inn til fastlandet - en uvanlig situasjon langs vår kyst. Hustadvika er en av noen få åpne havstrekninger man må krysse på en båtferd langs kysten, fryktet eller i hvert fall respektert av sjøfolk gjennom århundrer. Helt der ute ligger Bryggjen i Bud - en restaurant som serverte oss den herligste fiskesuppen jeg kan huske å få.

Når vi er på biltur vil vi gjerne ha fint vær. Gjerne vindstille og solskinn. Unntatt hvis du skal kjøre Atlanterhavsveien.

 De fleste vil gjerne oppleve den i styggevær. Da slår sjøene rett over veien i et imponerende skue. Det slo ikke til for oss. Det var nydelig sensommervær og ikke dramatisk i det hele tatt. Men det var kanskje det beste likevel. Det er ikke sikkert de gamle MG’ene våre hadde satt pris på å bli druknet i saltvann. En annen gang, kanskje...

Etter drøftelser med deltakerne ble det besluttet en liten omlegging av programmet. Kristiansund ut og Batnfjorden inn. Turplanlegger Torbjørn og hans Ingrid har et gårdsbruk i Batnfjorden og vi ble invitert på en forfriskning på gården, samt inspeksjon av gårdens Willy’s Jeep og Triumph Trident motorsykkel.

Nattestopp og sen middag på Skaret noen km utenfor Molde. En lang dag, ikke minst en dag med mye kjøring. Men sånn må det bli når man skal langt. Og Norge er ingenting om det ikke er langstrakt.


 

Teksten fortsetter nedenfor billedkarusellen.

7

SAM 3586 640

Foto: Per Brinchmann-Hanssen
Vi forlater sjarken fredag morgen i Ålesund. En og en bil i heisen, men det hele var likevel unnagjort på 10-12 minutter.

Lørdag

(1 september) Det er litt urettferdig å plukke ut et høydepunkt på en tur som denne. Hele turen foregår i et fantastisk landskap. Likevel - ingenting slår lørdagen. Da var det tid for alle de legendariske stedene som gjør Norge og Vestlandet til en turistmagnet. Kort sammenfattet dreide det om Trollstigen, Geiranger, Gudbrandsjuvet og Gamle Strynefjellsvegen. Snakk om meny.

Etter den obligatoriske fergen mellom Molde og Åndalsnes bar det oppover mot Trollstigen. Det var en gammel kjenning for meg - jeg kjørte der med mine foreldre i en gammel Boble en gang i siste halvdel av sekstitallet. Det gjorde inntrykk den gangen, og det gjorde inntrykk nå. Veien er naturligvis et imponerende stykke ingeniørkunst, men det er likevel ikke den som imponerer mest. Det er fjellene og landskapet. Det synes dessverre turist- og cruisebåtnæringen også.

Det er sikkert unfair å klage på turisme når man er på tur selv? Men cruisenæringen har tatt turisme på Vestlandet til et sinnsykt nivå. En eneste skute har med seg 2-3000 turister. Godbitene på Vestlandet har gjerne anløp av 2, 3 eller 4 av disse monstrene av gangen. Plutselig er det 5-10 000 tyskere, amerikanere, japanere og, etter hvert, kinesere som velter i land. Og der står turbussene linet opp for å skysse de opplevelseshungrige rundt på smale vestlandsveier til overfylte parkeringsplasser og utsiktsplasser som formelig myldrer av folk. Selv ikke Bergen by klarer dette trykket. Hele sommeren er det daglige anløp av 2-5 cruiseskip som omdanner Bryggen og Vågsbunnen til den verste turistfellen du kan tenke deg - med dertil hørende sinnssyke priser. I år kostet en hummer på Fisketorget kr 975,-. Dette er trist. Men nå er jeg visst et stykke utenfor tema. Digresjon over - tilbake til Sogneturen.

Fra Trollstigen gikk turen videre over fjellet til neste stopp - Gudbrandsjuvet (ja, du gjettet riktig, nok av turistbusser med cruiseturister her også).

Alt regnet som faller på Vestlandet skal jo tilbake til havet. Derfor er landsdelen bokstavelig talt full av de vakreste elver og fosser. I Gudbrandsjuvet har man bygget ramper og sikringsgjerder som tar de besøkende helt inntil og over en hissig vannføring som har gravet seg godt ned i fjellet. Selv med ganske moderat vannføring etter en tørr sommer var det nok av villskap her.

Så var det landeveien og nok en fergestrekning (Valldal-Eidsdal). Deretter klatring til fjells igjen før landskapet plutselig åpnet seg til et utrolig skue ved Ørnesvingen over Geiranger. Jeg er nok ganske blasert hva angår fjellutsikt, men akkurat denne tok nesten pusten fra meg. Maken til utsyn over indre del av Geirangerfjorden og bygden Geiranger! Den utsikten må bare oppleves. Bildene vi tok herfra er ikke i nærheten av å formidle den følelsen man får når man kikker over kanten fra Ørnesvingen og ser ned på fjorden. Magisk.

Bygden Geiranger ble direkte gjennomkjørt for vi hadde flere poster på dagens meny og tiden gikk fort. På veien opp igjen til fjells tok vi oss tid til et stopp i den gamle Knuten, en nydelig veiformasjon nokså lik den man finner ved Kristiansand på gamle Sørlandske hovedvei. Etter noen omrokkeringer ble det gruppebilde - en slags selfie for bilkolonner.

Siste post på menyen var Gamle Strynefjellsvei. Det ble dessverre bare en rask gjennomkjøring, så rask som veien tillot, for klokken begynte nå å bli mange og folk var etter hvert slitne. Den gamle strynefjellsveien er kanskje verdt et besøk igjen ved en senere anledning.

Endelig var vi i Stryn og kunne installere oss på Stryn Hotell. Ingen bankett, men et flott middagsmåltid med rikelig innlagte taler ble det også.


 

Teksten fortsetter under bildekarusellen

20

SAM 3651 640Foto: Per Brinchmann-Hanssen
På fergen til Åndalsnes. Vi er forventningsfulle med tanke på lørdagens program.

Søndag

(2 september) Søndag var det naturligvis tid for oppbrudd og hjemreise. Etter frokost tok vi farvel med gjestene fra Buskerud og satte nesen hjemover. De 9 bilene fra Bergen holdt sammen først på en liten pit-stop i Førde og senere til lunch på Lavik Fjordhotell. Deretter var det hver mann (bil) for seg, etter at fergen over Sognefjorden klarte å splitte oss i to porsjoner.

Vi gleder oss allerede til neste års Sognetur. Hvem vet? Kanskje går turen til Sogn for tredje året på rad. Kanskje går den et helt annet sted...