Bergen: Våryre MG-turister i England

Brukervurdering: 5 / 5

Sjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktiv
 

img 0190.wide.1200

Hvem har sagt at MG-klubben på død og liv må dra på biltur? Ikke vi i Bergen senter i hvert fall. I midten av april satt vi oss, 9 godt voksne herrer, på et fly til London Gatwick og dro på eventyr. Vi vet alle hvor vanskelig det er med bilfrakt til England og etter å ha vurdert de aktuelle alternativene bestemte vi oss ganske tidlig for at bilene måtte bli hjemme. Likevel, og naturligvis: biler generelt, og MG spesielt, var det det hele dreide seg om.

Torsdag 19 april

Klokken ringte grytidlig (sånn i seks-tiden, eller deromkring) denne torsdagsmorgenen i 9 bergenske hjem. Siden de aller fleste av oss har lagt slike trivialiteter som yrke og arbeidsplass bak oss for flere år siden, var dette en uvant, og slett ikke behagelig, start på reisen. Men slik blir det jo, når man skal nå et fly nærmest midt på natten, altså klokken 09:15. På tross av alle utfordringer knyttet til tidlig avreise, var alle 9 herrer på plass ved innsjekk på Flesland i god tid før take-off.

Etter landing på London Airport Gatwick, hastet vi til den lokale togstasjonen og kjøpte biletter til ordinært rutetog til London Victoria, hvorpå vi umiddelbart steg om bord på The Gatwick Express - direktetoget til London. Det gikk helt fint, helt til vi kom til billettkontrollen i London. De automatiske sperrene pep surt og nektet å slippe oss gjennom. Sett sånt? Så var det frem med lommebøkene og betale mellomlegg til en dame, tilsynelatende spesielt utplassert for å hjelpe sånne som oss. Snikere. Og hun hadde det travelt.

Så var det undergrunnen og Circle Line til Paddington og The Mitre House Hotel (i London ankommer man selvfølgelig aldri til en togstasjon i samme område man har booket hotell). Hotellet var bra nok det, med alle essensielle fasiliteter: engelsk frokost i kjelleren og bar ved siden av resepsjonen. Man trenger ikke stort mer enn det. Rommene var, skal vi si, greie nok. Raymond og jeg hadde oppgradert til en dyrere standard, så vi fikk badehylle til tannglasset. De andre måtte klare seg med vasken.

Fredag 20 april

Fredag var det tidlig på'n igjen. Vi dro vestover med British Rail fra London Marylebone til Lymington Spa, en liten småby ikke langt fra Birmingham. Derfra var det Maxi-Taxi til Gaydon, tidligere mest kjent som hjemstedet til RAF Gaydon, men som nå huser The British Motor Museum. Dette er himmerike for folk som oss. Folk som er glad i britisk bilhistorie. Stiftelsen ble i sin tid opprettet av British Leyland og inneholder hovedssakelig biler fra de bilmerkene som etter hvert ble til BL, men det utvides stadig med biler fra andre deler av britisk bilproduksjon, for eksempel britisk Ford og britisk GM.

Ved hjelp av guidet omvisning, som fikk oss til å se ut som en gruppe japanere på europatur, ble vi loset rundt til de største severdighetene. De virkelige godbitene, de med omsetningeverdi på 20 mill pund eller mer, var naturligvis flotte biler, men prisen var høy ikke bare på grunn av bilene i seg selv. Det som virkelig sender prisen til himmels er hva bilen har gjort, eller hvem som har brukt den. Her var det Le Mans vinnerbiler og biler med fartsrekorder og denslags. For oss var det naturligvis mest spennende å se de spesialbygde "bullet"-bilene som satt fartsrekorder "en masse" på saltslettene i Utah.

Lørdag 21 april

Lørdag var avsatt til et besøk hos Moss Ltd like syd for Heathrow Airport. Noen hadde fått det for seg at Maxi-Taxi skulle være billigere enn undergrunn og buss, siden vi var så mange. Jeg kan forsikre om at det er det ikke, spesielt når man er 9 og taxi-selskapene bare understøtter 8 passasjerer. Men - det er jo ganske "sutalaust", da. Etter 35 minutter i taxi sto vi der, 240 pund fattigere (t/r), klare for å spare noen få pund i flyfrakt.

Selv om økonomien i prosjektet var hinsides all rimelig fornuft, var det akkurat dette vi ville. Og det var mer enn hyggelig å hilse på noen av de som har betjent oss så mange ganger når vi har handlet online eller pr telefon. Shopping ble det også. Min egen bagasje var minst dobbelt så tung på hjemreisen som på utreisen. Og jeg kjøpte ingen ting annet enn bilgreier. Hvis noen tenker på et besøk hos Moss på grunn av de vakre omgivelsene tror jeg nesten jeg må fraråde akkurat det. De ligger i et moderne småindustriområde i bydelen Feltham (tenk Alnabru i Oslo eller Mindedalen i Bergen). Stedet preges av raskt oppsatte lagerbygninger i felleseuropeisk ny-klassisk minimalisme. Her er det kost/nytte som gjelder. De ansatte hos Moss var imidlertid hyggelig og ga oss 10% rabatt på alle innkjøp. Vakker tanke selvfølgelig og til sammen dekket det sannsynligvis omtrent halvparten av taxiregningen.

Søndag 22 april

Søndag var hjemreisedag, som den så ofte er. Men, vi hadde planlagt godt og lagt avreisen så sent vi bare kunne. Det ga oss god tid til et siste sprell i storbyen. Almannamøtet i hotellbaren kom frem til at søndagen skulle konsumeres på et besøk til The Imperial War Museum i Lambeth. Etter å ha brukt opp alle taxi-pengene på lørdag, overga vi oss denne gang til London Underground. Ikke vanskelig i det hele tatt - Bakerloo-line direkte fra Paddington til Lambeth og derfra 5 minutters spasertur til museet. De fleste offentlige museene i London har gratis inngang og det passet oss utmerket (ref lørdagens taxi-extravaganza). Noen gjorde seg før ferdig med museet enn de andre og var raskt på pletten da pubene åpnet klokken 1100. Etter hvert ble det samlig på en riktig så hyggelig pub midt mellom museet og undergrunnen. Ifølge enkelte serverte denne puben turens beste måltid.

Ut på ettermiddagen var det imidlertid ugjenkallelig slutt. Etter henting av bagasje på The Mitre House bar det videre til London Gatwick. Ankomst Flesland 23:40 og derfra rett i seng. Vel blåst.

 

 

Real time web analytics, Heat map tracking